Akkurat denne morgenen var det veldig gode kjøreforhold. Det hadde regnet litt i løpet av natta, men ikke så mye. Det var uansett nok til at det evindelige veistøvet som er så plagsomt i tørketia, ble liggende på bakken. Det var en lettelse. Kanskje jeg hadde kjørt ett par mil, da veien var borte. Nettopp, helt borte. Bråstopp. Der det er gang trolig hadde vært ei bru, var det nå laget en slags provisorisk sti til å krysse elveleiet.
Jeg stanset helt og ventet litt. Det tok ikke så lang tid før det kom en motorsyklist fra den andre siden. Han var grei nok og stoppet da han forsto at jeg ville snakke med ham. Joda, den brua som en gang hadde vært der var tatt av flommen for minst ti år siden. De pengene som er bevilget til ei ny bru, har nok forsvunnet helt andre steder, la han til. Den provisoriske stien folk hadde laget på eget initiativ trodde han ville holde til regntia kom. Han kikket bekymret på det mørke skylaget som hang over oss. Når monsunregnet først er over oss, slutter det ikke på en god stund, la han til som en forklaring. Beklager men jeg må skyde meg og ber til Gud om at jeg må rekke tilbake før regnet starter. Kom deg over du også mens du enda kan. Han dro videre. Jeg kjørte forsiktig over til den andre siden.
Noen kilometer seinere var det en liten kiosk langs veien. Jeg var både sulten og tørst, så jeg stanset. Masuk, sa eieren, kom inn. Det hadde akkurat begynt å regne noen megadråper. Du var heldig som kom deg over elva, sa han. Om noen timer kan du glemme det, la han til med et smil. Han tenkte nok på den manglende brua. Hva vil du spise? Han ga meg menyen. Egentlig har vi bare fisk i dag, men du kan i det minste velge hva du vil drikke. Kona kom inn bakveien sammen med ungene. Jeg har akkurat hentet dem på skolen, sa hun. Vanligvis går de alene, men vi ventet på monsunregnet i dag, og da det braker løs, er ikke det helt trygt for noen, og i hvert fall ikke de minste barna.
Kiosken var bygget i front av huset ut mot veien. Bak disken hadde de et par store bord og noen stoler i fall kundene ville sitte under tak. I dag var det høyst nødvendig. Mens kona laget maten og jeg småsnakket litt med ungene, trillet verten motorsykkelen min under tak. Det der er litt av en doning, sa han. Hvor har du kjøpt den? Eieren ville gjerne selge den til meg, men det endte med at jeg fikk leie den for en snill pris, sa jeg. Siden jeg har bare midlertidig oppholdstillatelse, er det bedre å leie. Jeg får i høyden tredve dager i slengen her, la jeg til.
Hvor skal du? Jeg fortalte det. Han plystret. Du er i alle fall optimist, sa han. Dit er det veldig langt. Tror du det er helt trygt å kjøre helt dit? Vi får se, se jeg. Blir det for vanskelig kan jeg jo alltids snu. Vi ble sittende å prate litt. Etter en stund fikk jeg tilbud om overnatting. Hvis du er veldig heldig får du kanskje noen timer oppholdsvær i morgen. Hvem vet? For noen få år siden regnet det gjerne i minst tre måneder i ett kjør når det først hadde startet. Nå er alt det der forandret. Regnet skulle ha kommet tidlig i oktober. Nå er det allerede midt i november og alt er enda brunsvidd. Det var nå godt at det kom nå. Vi som lever av jorda har hatt det stritt en stund. Hvis det ikke hadde vært for denne lille kiosken vi har, hadde vi nok gitt opp for lenge siden, sukket han.
Ungene ble etter hvert varme i trøya og spurte om alt mulig. Det var vanskelig for dem å forstå at jeg helt frivillig ville reise så langt hjemmefra. Da jeg fortalte om vinterstid hjemme med mørke dager, holke og snø, skuttet de seg. Det der hørtes ikke bra ut. Selv ville de aldri finne på å bo på en sånn plass. Jeg fikk et rom for meg selv, og sov godt. Regnet som trommet mot jorda virket søvndyssende.
Dagen etter var det skyet, men opphold. Under frokosten fikk jeg tilbud om å kjøpe et jordstykke ned mot sjøen. I følge ham var det på fire tusen kvadratmeter og veldig billig. Han ga meg en pris. Men pappa, plumpet det ut av minstejenta, du har jo sagt at vi ikke får lov til å gå ned dit fordi det er krokodiller der. Og når det regner kan de komme opp i elva også. Det har du sagt til oss mange ganger.
Jeg takket etter hvert for meg, og for et hyggelig opphold og deilig mat. Hva han sa til datteren sin etter at jeg hadde reist videre, er ikke så godt å si. Kanskje han bare hadde skremt dem litt for at de ikke skulle gå ned til sjøen, hvem vet?
