De feiret så det holdt. Gatene i La Habana, som de sier om hovedstaden sin, var stappfull av folk. Langs sjøen ved Malecon, og fra sentrum av gamlebyen i kilometervis utover.

Tidligere publisert i Vestby Nytt Nr.3 2009

I noen timer var det like godt å la bilen stå. For de få som har tilgang til slik luksus. Verken biler eller busser kom fram allikevel.

Tusener på tusener inntok gatene. Og det ble godtatt. Ikke politi, ikke militære, ingen forsøkte å gjøre noe med det. Og hvorfor skulle de det? Folk sang, danset og drakk i gatene til lyse morgen. Jeg var der og angrer ikke på det. Det var rett og slett kjempehyggelig. De spanderte, og ble spandert på. Mange hadde med seg øl eller rom eller andre ting. De delte så lenge de hadde. Mange hadde med instrumenter. Andre bare spilte på det de fant, flasker, bokser, kjepper, osv, og sang. Kjente boleros, raggeton, alt mulig, de sang til de ble hese, og fortsatte så lenge stemmen og bena bar. Noen feiret nok sosialismen, de fleste bare feiret.

Det er 50 år siden Fidel og hans følge masjerte inn i Havanna. De fleste av de som var ute i gatene og danset og sang, var ikke en gang påtenkt i 1959. De har fått fortalt historiene om opprøret videre av besteforeldre eller foreldre. De unge i dag har bare opplevd vareknapphet.

Rasjoneringskort. Pengemangel. Arvede og slitte klær. Halvt utgåtte sko. Og foreldre som krangler om penger og hva de skal prioritere. Og korrupsjon. Triksing og miksing. Kjøp og salg litt sånn bak mål for å klare seg. Myndighetene vet om det. Det er få steder hvor oversikten over hver enkelt innbygger er så god som på Cuba. Myndighetene vet, og godtar. Er de for stramme, kan folk finne på saker og ting. Det har jo skjedd før. Nå bare rømmer en og annen over til USA, eller aller helst håper på å kapre en turist for å bli med til ett eller annet sted, bare det er langt unna Cuba. Andre elsker landet sitt, selv om de godt kan tenke seg forbedringer. De vet godt at gratis helsetjenester og gratis utdanning betyr mye.

Men det er ikke så lett når det rumler i magen. De har knapphet på mat, og spesielt

er det vanskelig nå etter de kraftige orkanene i sommer. Mange steder på Cuba ble de ribbet for alt. Hele avlinger, hus, biler, busser osv. Mye ble ødelagt, pinneved, eller blåste rett og slett på havet. Myndighetene sier 100 tusen har mistet hjemmene sine. Andre sier at minst en halv million er uten tak over hodet. For første gang siden jeg kom hit for noen år siden, så jeg gamle lete etter mat i søppelboksene. Og de var sultne. Svært sultne. Flere ganger så jeg eldre mennesker svime av på gata. Opplagt av sult. Denne øya som til vanlig bugner av frukt og grønt, var i måneder uten noe som helst. Denne vinteren, fra midten av januar var det dessuten svært kaldt på Cuba. Kulderekorder ble satt over hele øya, og spesielt nær Havanna hvor det nå bor 3,5 millioner mennesker. De offisielle tallene er 2,5 millioner, men det er det nesten ingen som tror på. Det blir vanskelig da. Handelsblokaden gjør det ikke lettere. Og når myndighetene ikke vil innrømme alvoret, blir det ekstra vanskelig. Men Cubanerne er et tålmodig folk. De holder ut som best de kan selv om det er grenser for alt. De få jeg og noen andre kunne bidra til å hjelpe, var glade for det. Men det monner så lite. Mer enn elleve millioner bor på denne øya. Når hundretusener har for lite mat, blir det mange munner å mette.

I desember var det som vanlig Latinamerikansk filmfestival og mange gode filmer. En av disse, en Cubansk og aldeles herlig film, var så full av gjøn, humor og harselas over myndighetene og forholdene på Cuba at jeg var nesten sikker på at den skulle bli stoppet.

Men neida. Den gikk for smekk fulle hus i fire uker. ”El Cuerno de la Abondancia” heter den, og det kan vel helst oversettes med overflødighetshornet. Når noen av hovedpersonene til slutt rømmer over havet til Miami, USA, i en veteranbil påmontert flytetønner og propell, sto salen på hodet av latter. Og, dette har skjedd i virkeligheten. Ryktene sier at bilen er på museum i Miami, og at den Cubanske kystvakta nektet å stoppe kjøretøyet da det ikke var en båt, men en bil. Hvordan det gikk med de rømte Cubanerne, vet jeg ikke, men filmen er topp den.

Det er lenge siden jeg har ledd så godt så lenge. Og forhåpentligvis kommer den hit til Norge om noen måneder. En annen film, ”Dioses rotos”, ”ødelagte guder”, om prostitusjon og kriminalitet på Cuba, ble for sterk kost for myndighetene, og ble dessverre tatt av plakaten etter bare en dag. Kanskje kommer en lengst med humor, også på Cuba? Narrenes, komikernes og humorens effekt på storsamfunnet har alltid vært betydelig. En skal være temmelig historieløs for å kimse av det. Husker du ”Diktatoren” av Charles Chaplin? Så ble det eksil på ham også, men det er vel ikke mange som har vært så innflytelsesrike som ham? De fleste av Cubas kritikere har aldri satt sin fot der. De går glipp av mye. Også Cubansk humor.