Selv kan jeg drømme om så mye. Her jeg er akkurat og nå, får jeg i hvertfall noen av mine beste drømmer oppfyllt. Her finnes det nemlig moden Mango i massevis. De bugner i trærne rett utafor døra. Kan det bli bedre? For en som elsker Mango, mener jeg?
Mango i massevis
De er grønne og ser helt herlige ut. Det er de også. Etter en lang vår i Norge, som egentlig var mest kald vinter og så plutselig en helt usedvalig varm sommer og høst, kom jeg tilbake hit til denne øya ei sein natt. Frokosten dagen etter besto av? Ja, du gjettet helt riktig, mango i massevis, bananer, sitronskiver, papaya, rambutan, hvitløk og moccachino, alt ferskt. Det der siste er en veldig mild kaffevariant de har her. Den lokal kaffen er også noe for seg selv, men den er i drøyeste laget for meg. Det går rett og slett ikke så bra. Den er så sterk at det er vanskelig å beskrive.
Stive seg opp
Husverten drikker den. Om han drikker den eller spiser den, er jeg ikke helt sikker på. Han er oppe både seint og tidlig, så han trenger alltids noe å stive seg opp med. Selv om jeg har kjent ham i noen år nå, vet jeg ikke om eller når han sover. Han påstår riktignok at han nå og da gjør det, men om det er stående eller liggende, er ikke så godt å si. I årevis har jeg kommet hit til alle døgnets tider. Er han ikke akkurat her, kommer han i løpet av minutter. Jeg rekker knapt å spørre naboen før han dukker opp med et digert glis. Han er definitivt noe for seg selv.
Strender så langt øyet kan se
Når jeg ikke drømmer om modne mangoer, hva drømmer jeg om da? Som regel om strender så langt øyet kan se. Med et lite stikk i samvittigheten, gjerne tomme strender. Uten en eneste sjel. Sånne tanker gjør meg helt yr. En gang for noen år siden var jeg på en slik strand. Jeg gikk i timesvis, helt sant, uten å se noe annet en en stor flokk med flamingoer. Det var så vakkert. På en øy ikke så altfor langt unna her jeg er nå, har de en slik strand. Den er riktignok ikke så lang, men er allikevel flott og vel verdt turen. Heldigvis var den i 2017 enda ikke oversvømt av turister og pappbegere og pastflasker og all den andre søpla som følger med oss der vi farer framover på stadig søken etter våre nye paradiser. Til helga skal jeg tilbake dit igjen. Med båt. Det finnes ingen andre adkomster, heldigvis. Jeg gleder meg veldig. Men så er jeg litt redd også. Redd for at all plasten og avfallet skal ha gjort sitt inntog på denne stranda som så mange andre steder, som en gang var helt nydelige. Hvor i all verden denne spesielle stranda er? He, he, reis og finn det ut sjøl! Heldigvis er det enda ingen pakketurer dit, enn så lenge.
www.robertstravelstories.com
