Jeg hadde akkurat leid meg inn i et lite hus og var på en av mine første handleturer. Ikke før var jeg ute av butikken, da nabokona kom og stakk hele nesa ned i handleposen min. Lenge etter dette har jeg fått vite at det lokalt er en vanlig måte å vise interesse på og altså ingen fornærmelse.
Du må se å få deg en kone
Akkurat der og da visste jeg egentlig ikke hva jeg skulle si, men lot henne ta en grundig kikk. Dette blir sikkert godt, sa hun, da hun hadde sett seg ferdig. Lager du maten din sjøl? Jeg kan godt hjelpe deg. Hun smilte bredt. Du må se å få deg en kone, fortsatte hun uten å trekke pusten, så hun kan ta seg av deg, vet du. Eller har du en kone hjemme der du kommer fra kanskje? Kommer hun hit snart? Det spiller ingen rolle for oss. Det er mange menn her som har flere koner, hvis de har råd til det. Onkelen min har fire, men det finnes de som har flere. Hvor mange barn har du forresten, fortsatte hun før jeg fikk summet meg til å svare på noe av det hun allerede hadde spurt om. Hvor gammel er du? Jeg har en søt niese, hun ville sikkert passe for deg. Hun er akkurat ferdig med videregående skole, og er ung og ganske vakker. Det er derfor du har kommet hit, ikke sant? For å skaffe deg en ung kone? Ikke nekt, det er ikke pent å lyve. Alle dere fra vesten gjør det. Ser etter en ung kone mener jeg. Vi har ikke noe imot det nå lengre. For bare noen år siden ville vi aldri ha godtatt det, men nå, nei nå er penger det viktigste.
Holdt pusten
Jeg merket at jeg hadde holdt pusten en stund, mens jeg gjorde meg klar til å svare på denne tiraden av spørsmål. Akkurat da løp hun. Der kommer anggkoten min ropte hun over skulderen mens hun forsvant.
Alle bruker angkot
Disse små grønnmalte bussene, som alle kaller angkot, og som er et tilbud jeg nylig hadde gjort meg kjent med, stoppet og plukket henne opp. Den kjører sine faste ruter, men kan også ta avstikkere hvis du betaler litt ekstra. Tilstanden på disse små minibussene er ikke noe å rope hurra for, men er i bruk så lenge karosseriet enda henger sammen. Egentlig gjør det knapt det. Inne i bussen er det som oftest ikke seter, men langbenker langs veggene, og så får vi presse oss sammen så godt det går an. Dører og vinduer mangler oftere enn det som godt er, og sikkerhetsbelter har de aldri hatt. Men du gjetter sikkert allerede, det er en veldig billig transport. Alle bruker angkot, så sant de ikke har sine egne biler eller motorsykler. Har de det, stabler de hele familien opp på, eller inne i doningen og du kan lett komme ut av tellinga hvis du vil vite hvor mange som er med på ferden. Aller minst og fremmerst på motorsykkelen, hvis den er det eneste de har til disposisjon, sitter, står eller henger de minste barna rundt halsen på mamma. Noen ganger har jeg sett helt opp til sju mennesker på en gang. Hvis du tror jeg skrøner nå, må du gjerne ta deg en tur til Indonesia og ta en titt selv. Det er en opplevelse, det kan jeg love deg. Jeg har hatt hjertet i halsen ganske mange ganger, noe som sikkert kommer til å gjenta seg neste gang jeg reiser dit.
