Mange av oss har sikkert hørt at det vanskeligste for oss nord-boere er å be om unnskyldning. Det sitter svært langt inne hos oss. Iblant er det nesten umulig.

Pedagoger påpeker at de oppmuntrer barnehager og skoler til å huske på det. De sier at det er konflikt dempende. Nå må du be om unnskyldning, oppfordrer de barn og ungdom, når det er på høy tid. At det på helt overraskende steder i verden kan være en selvfølge som aldri kan gjentas for ofte, var helt uventet for meg da jeg ble oppmerksom på det.

På Java i Indonesia brukes dette uttrykket ofte. Minta maaf. Unnskyld, kan du tilgi meg? Det tok like lang tid for meg å oppfatte det, som det tok meg å forstå hva de sa. Indonesia er temmelig annerledes både i språk og kultur. Etter hvert som jeg forsto mer og mer av hva de snakket om oppfattet jeg at på slutten av det gamle året, hilste de hverandre med å si nettopp dette, minta maaf. Aller først lurte jeg en god del på hvorfor de ba om unnskyldning, hva de snakket om og hva de hadde gjort? Enda mer grublet jeg da de ba meg også om å be om unnskyldning. Jeg hadde vel ikke sagt noe galt eller fornærmet andre så vidt jeg visste?

Etter hvert tok jeg mot til meg og begynte å spørre hva i all verden dette dreide seg om. Selv har jeg så vidt jeg vet aldri hatt spesielle problemer med å be om unnskyldning hvis jeg blir gjort oppmerksom på at jeg burde det. Andre ganger har jeg kommet på det helt av meg selv. Tror jeg da. Nå har jeg fått med meg at vi ofte kan fornærme andre uten at vi har den minste ide om det. Folk er sensitive, noen mer enn andre. Dessuten skjer det mer og mer at omgangsformer og språkbruk blir mer uvørent og hardt. Enkelte ganger hatefullt.

Atter andre tar etter folk som bevisst sprer hat og løgner. Hvis journalister korrigerer dem, blir DE beskyldt for å være løgnerne. Fordi de påpekte hva som er sant, og hva som ikke er det, kan de mistet livet. Hundrevis av journalister har blitt drept fordi de forteller sannheten. Heldigvis er det en del av dem som enda tør å si ifra. De to siste fredsprisvinnerne er journalister. Jeg og mange med meg håper de får utøve sitt livsviktige yrke i enda mange år. Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia, han ble bare 15 år. Jeg leste nylig boka om bakgrunnen for denne hendelsen. Han fortalte om den voldelige rasismen og nazismen han så rundt seg. Dette ble ikke tålt. Derfor tok de livet av ham. Det er også en bok om bakgrunnen og oppveksten til drapsmennene, de som sto bak dette overfallet. De hadde opplevd omsorgssvikt, løgner, rasisme og hat retorikk hele sitt liv. Det er ikke så lett å forstå at dette kan skje, men det gjør det.

Det er mye å lære fra andre kulturer.

Ikke minst når det gjelder ydmykhet og dette med å ta vare på hverandre. Hvis vi ikke kan det, hva har vi igjen da?

Minta maaf, kan du tilgi meg, ber de om på Java når det gamle året er på hell og det er på tide å gjøre opp status.