I Indonesia er nesten all transport i privat regi. Heldigvis er det i ferd med i skje noen endringer på dette kaoset. F.eks i Jakarta, samarbeider myndighetene med private investorer. Nylig har de bygget ut en moderne jernbane i fra sentrum og ut til nærområdene av storbyen for å redusere de uendelige bilkøene, men dette er i sin spede begynnelse. For de som ikke vet det, er Jakarta en by på ca 11 millioner innbyggere.

Tidligere publisert i Vestby Nytt nr. 01 2020

Den første gangen jeg reiste med ferge her i Indonesia, de er også privateid, var for mer enn ti år siden. Selv om jeg ikke er så skvetten av meg, angret jeg litt på at jeg ikke hadde med meg en flytevest. Men, det er en historie jeg kan fortelle om en annen gang. Nå vil jeg skrive om en busstur jeg aldri har opplevd maken til, og det sier ikke så lite.

Reise fra Maumere til Larantuka

Denne dagen hadde jeg planlagt å reise fra Maumere til Larantuka på Flores med bil. Det hotellet jeg hadde overnattet på, fortalte meg at mange biler hver dag skulle kjøre dit. De ventet på et fast sted i byen til de hadde nok passasjerer til å fylle opp bilene, så var den saken grei. Prisen på turen skulle deles på oss reisende. Men, den gang ei. Da jeg kom til det de kalte en bil og bussholdeplass, var det bare kaos. Jeg ble møtt av en hel haug med sjåfører. Alle ville det samme, å få meg til å reise med deres bil eller buss. Den prisen jeg fikk, var mange ganger det hotellet hadde snakket om, ergo siktet jeg meg inn på en busstur. I alt kaoset ble jeg så sliten av alt maset at jeg til slutt sa ja til en tur med en helt tilfeldig av sjåførene. Dette var før jeg hadde sett bussen hans. Den hadde aldri i verden passert en kontroll hjemme, for å komme med en forsiktig antydning. Det så jeg først etterpå. Jeg fikk et klokkeslett for avgang, og en antydning om hvor lang tid turen ville ta. Greit nok.

Jeg satte meg ned for å vente. Forsøkene på å praie meg på nytt bare fortsatte. Da jeg prøvde å forklare at jeg allerede hadde en avtale, prellet det av som vann på gåsa. Alle sto på, så til slutt puttet jeg demonstrativt begge fingrene i ørene for å markere at jeg hadde bestemt meg. Etter enda ti minutters masing ga de meg opp.

Omtrent en time etter oppgitt avgang ble jeg hentet. Nå skulle endelig turen begynne. Jeg gledet meg. Det begynte med at vi fikk flere rundturer i byen i forsøket på å finne flere mulig reisende. Det varte enda en drøy time, og så var det tilbake til utgangspunktet igjen.

All bagasjen ramlet av taket

Kanskje noen av dere har sett hvordan en del folk kjører i India? Dette var nok minst like ille. Etter omtrent en halv time hadde all bagasjen ramlet av taket på bussen, vi hadde kollidert med en motorsykkel, og skrenset inn i en annen buss. Heldigvis var vi alle enda like hele. Enda heldigere var vi fordi i den siste skrensen som endte i ei grøft, hadde bussen punktert og var derfor ubrukelig for vider ferd mot Larantoka, trodde jeg.

Neida, i ekspressfart ble dette fikset, og turen kunne fortsette, med den samme sjåføren. Jeg hørte flere i setene rundt meg snakket om at han kanskje var full eller brukte narkotika. Etter enda et par mindre uhell gikk jeg fram til sjåføren og sa at hvis han ikke roet seg ned, ville jeg gå av.
Hans første kommentar var at det kunne jeg ikke fordi ingen ville ta meg med videre. Jeg sa noe mindre pent til ham, og føyde til at jeg enda ikke hadde betalt. Da akkurat det gikk opp for ham, spurte han meg om jeg var redd. Jeg sa noe enda mindre pent til ham, og han sa, ok, og lovet å ta det med ro.
Jeg innbiller meg at jeg kunne se takknemlighet i ansiktene på flere av de andre passasjerene. Jeg vet ikke hvor mange av dem som hadde gjemt seg bak setene og spydd, men det var da noen. Det luktet ikke godt.

Sjåføren ble stående i en ring av temmelig opprørte reisende som ikke var nådige med ham.

Adrenalin kikk

Sjåføren holdt nesten hele resten av turen sitt løfte. Kanskje var dette på grunn av de elendige veiene over lange fjellpartier, eller om han var redd for at jeg skulle nekte å betale? Resten av turen var til å leve med, men egnet seg nok bedre for mennesker på utkikk etter et skikkelig adrenalin kikk, en vanlig reisende.

Opprørte reisende

Heldigvis tok jeg med sekken min med meg inn i bussen. Hva som skjedde med de som hadde hatt bagasjen sin på taket eller i lasterommet, aner jeg ikke. Da vi kom fram, betalte jeg og gikk. Sjåføren ble stående i en ring av temmelig opprørte reisende som ikke var nådige med ham.

Hvordan jeg skal reise videre? Tja, jeg kom heldigvis over en fyr som var villig til å leie bort sin gamle mc mot en lokal månedslønn og et par måneders forskudd. At jeg ble glad for den avtalen er mildt sagt. Følg gjerne med. Det kommer flere fortellinger fra Flores.