Publisert i Vestby Nytt nr. 5, -21
Det var ikke bare romerne som brukte giftbegere. Mennesket har i alle tider vært årvåkne nok til å finne ut av hvordan de skal bli kvitt det de anser som plagsomme urokråker.
På 1700 tallet gikk det noen historier om et tre som var så giftig at selv fugler som fløy høyt over det, falt døde til marken. Det ble også sagt at dette treet, Upas Anitar, vokste for seg selv, og at alt omkring var dødt på grunn av dette treet.
På denne tiden var det store stridigheter mellom de ulike kongedømmene på Java. De var selvsagt ute etter de midlene som fantes for å ta knekken på opponenter de mente var en trussel mot dem. Problemet med Upas Anitar var at alle de som nærmet seg dette treet for å tappe det for gift, falt døde om. Men løsninger fantes. De som av en eller annen grunn hadde begått alvorlige straffbare handlinger mot de lokale kongedømmene og derfor var dømt til døden, kunne bli benådet. Forbrytelsene de ble dømt for dreide seg ofte om at de hadde stjålet mat, kaffe, eller lagt an på en av sultanens eller kongenes konkubiner. Betingelsen for å beholde livet, var at de oppsøkte et Upas Anitar tre og fikk med seg en solid mengde gift tilbake. Hvis de overlevde. Mange prøvde seg på det, og mange var det som døde under forsøket. De var jo allerede dømt til døden, så hvorfor ikke prøve seg? De ble utstyrt med en lang skinnfrakk og skinnhansker. En prest velsignet dem og instruerte dem om hvordan de skulle nærme seg treet. Hvis de lyktes, ble de ikke bare benådet, men kunne også komme med et ønske og som regel få det oppfylt.
En engelsk lege og vitenskapsmann ble engasjert av Øst Indisk Kompani under Hollenderne som koloniserte Java. Han kom dit i 1774, og ble snart nysgjerrig på om disse historiene var sanne eller om de bare var myter. Han snakket med et par av de lokale prestene, og han undersøkte også noen av rettsakene der disse mennene var dømt til døden. Dommeren ga dem da alternativet mellom å dø av bøddelens hånd, eller å hente hjem gift til kongen sin.
Legen fikk også selv tak i noen gram av denne giften og utførte flere forsøk med dyr. Han beskriver i detalj om sine erfaringer. En del av hans kommentarer er at mange av fortellingene om dette treet trolig er noe overdrevet og en del er myter. Men han bekrefter allikevel at giften fra dette treet, som noen også kaller Bohon Upas, utvilsomt er kraftig nok til at den kan ta livet av folk.
Nå kan det jo tilføyes at det er mere enn nok av giftige dyr på Java og andre steder i Indonesia. En varm morgen da jeg kom inn på badet og gledet meg til en deilig dusj, fikk jeg se en irrgrønn frosk stående på ei hylle. Den var da usedvanlig vakker, tenkte jeg, og ville ta den i handa mi for å se nøyere på den. Ops, der skvatt den vekk før jeg kom så langt. Det jeg trodde var en nydelig porselensfrosk var høyst levende. Da jeg undersøkte dette litt senere, viste det seg at denne frosken er på listen over de mest giftige dyrene i landet. Det hender jo at flaksen er bedre enn vettet, og godt er jo det. Jeg trenger kanskje ikke å tilføye at jeg etter denne hendelsen skaffet meg en anselig mengde informasjon om alt som kryper, går på land og svømmer rundt i havet på de breddegrader.
Det var da jeg tenkte at det skal sannelig en god porsjon flaks for å nå voksen alder akkurat her. Indoneserne opplever med jevne mellomrom store naturkatastrofer. Det kan være store jordras, oversvømmelser på opp til flere meter, jordskjelv, vulkanutbrudd som er så kraftige at flere landsbyer blir jevnet med jorda, eller tsunamier. Bortsett i fra en tsunami har jeg sett og opplevd det alt sammen.
Noen ganger har det vært nære på. Men det er allikevel noe helt annet som tar flest liv. Du kan kanskje du gjette på hva det er?
